«Hvis ikke sosiale medier fantes, ville du kledd deg slik du gjør?»
En instagrampost av Sustainable Fashion Forum med dette budskapet fikk meg til å tenke. For hvor mange ganger gjennom årene har jeg hørt meg selv si at det handler om personlig stil fremfor trender, om å ha det gøy med klær og vise hvem du er? Alle må jo ha på seg noe hver dag, men hvem kler vi oss egentlig for? Og ikke minst:
Ville vi kjøpt så MYE hvis det ikke skulle vises frem, dokumenteres?
Zalando, som nylig vant Grønnvaskingsprisen, har bestemt seg for å slutte med gratis retur, og H&M planlegger å følge etter. Yay for klimaet!, ikke sant? Vel, det ER bra for klimaet siden transport av både tur og retur gir store utslipp. Som kjent kjøper mange flere plagg enn de trenger, for så å prøve dem hjemme og eventuelt sende tilbake det som ikke passer.
Nylig har det også kommet frem at mange, spesielt de helt unge, dokumenterer plagg og antrekk i sosiale medier, før de sender dem tilbake – med lappen på! Dette er grunnen til at firmaene kutter gratis retur, ikke klimakostnaden. Jeg er dessverre ikke overrasket, men det er da tankevekkende hva slags (u)kultur vi har skapt? Uten sosiale medier ville det jo ikke ha skjedd.
Fra drop shipping til dropp shopping?
Et annet spørsmål vi kan stille oss selv og hverandre: Hvorfor handler debatten om (mer) bærekraftig mote så ofte om shopping? Om hvilke materialer, merker og sertifiseringer vi skal se etter, eller unngå.
Det føles både fint og viktig å framsnakke etiske småskalaaktører og gründerbedrifter som tar valg med hjertet. Firmaer som vil være en del av løsningen fremfor problemet. Det koster åpenbart mer å benytte etiske fabrikker i Europa, naturmaterialer i høy kvalitet og å styre unna sesongsalg og kjøpefester. Norsk design byr på mange gode eksempler, som Envelope 1976, ESP Oslo og Vera & William. Dessverre serverer mer bærekraftige kolleksjoner et dilemma:
Ved å mentalt kategorisere et plagg som mer miljøvennlig, senker vi terskelen for å kjøpe det – enten vi trenger det eller ei.
Spesielt innenfor fast fashion gir såkalte «grønne» kolleksjoner og matchende merkelapper billigkjedene større omsetning totalt. Slik blir mersalget en sovepute for å ikke rydde opp i verdikjeden – fra arbeidskårene til fabrikkarbeiderne i fattige land, til å fase ut mengdene av ren polyester.
The Buyerarchy of Needs
For noen år siden lanserte Sarah Lazarovic «The Buyerarchy of Needs», en versjon av Maslows behovspyramide (the hierarchy of needs). Modellen viser de ulike nivåene av forbruk på en tenkt bærekraftsskala, der det viktigste og mest grunnleggende alltid vil være å bruke det du allerede har.
Deretter følger i prioritert rekkefølge: Låne eller leie, bytte, kjøpe brukt, lage og altså – kjøpe nytt.
En liten tipsliste til hvordan det kan arte seg – fra bunnen og opp:
- Bruk det du har: Få oversikt over garderoben; bytt ut sesongplagg og -tilbehør jevnlig. Stell pent med plaggene – lufte ullplagg, og gre dem med nuppekam. Vask plaggene sjeldnere og på lavere temperatur, og dropp tørketrommel. Bra for strømregningen også!
- Låne og leie: Fra å låne klær av venner til utleieplattformer: Fjong tilbyr hele spekteret fra utleie av glamorøse festkjoler til pakker med mer hverdagslige plagg og tilbehør, mens SIRQUEL leier ut barneklær.
- Bytte: Den Store Klesbyttedagen arrangeres over hele landet hver vår. Det arrangeres også mange private byttesirkler og -kvelder. Kanskje du kan arrangerer en i din krets?
- Kjøpe brukt: Apper som FINN og Tise gjør det lett å selge og kjøpe. Utvalget av fysiske butikker er også stort: Fretex Arkivet, Prisløs Vintage og Eftir har dukket opp de siste årene, sammen med nettbutikker som Handover Copenhagen.
- Lage: Er du litt kreativ, er det ingen grenser for hva du kan lage selv. Jentene i FÆBRIK syr om gamle sengetepper, gardiner og duker til kjoler, bukser og vesker, og deler mønstrene med oss.
- Kjøpe nytt: Noen ting som undertøy og badetøy er nærmest umulige å kjøpe brukt, og la oss være ærlige; I blant faller vi pladask for et nytt plagg, og det er lov. Da er det smart å tenke på det over natten, tenke flerbruk og kvalitet, se etter naturmaterialer og etiske firmaer.
Verdens første varighetsfestival
Det er bedrøvelig at 8% av verdens karbonutslipp kommer fra tekstilbransjen, vi kjøper 60% mer klær enn på begynnelsen av 2000-tallet og bruker dem halvparten så mye. To tredeler av alle klærne våre er laget av syntetfiber som polyester, aka plast, altså olje.
Ultrafast fashion-firmaer som Shein markedsfører aggressivt mot unge via TikTok og influencere, mens kvinnene som syr plaggene må bruke lunsjpausen til å vaske håret siden de jobber døgnet rundt.
Motgiften? Kvalitet, holdbarhet og plagg det skal føles verdt å ta vare på. Vi må kutte moms på reparasjonstjenester og bruktklær, og innføre miljøavgift på plastklær. Pisk og gulrot i grønn forening.
Som sendt fra himmelen oppi all elendigheten, arrangerer det norske foregangsmerket Northern Playground verdens første varighetsfestival!
Last Week finner sted i Oslo 17.-20. november, uken før Black Week, og timingen er ikke tilfeldig. Her kan du med kyndig hjelp fikse, redde og impregnere til den store gullmedaljen.
Kanskje det mest rebelske vi kan gjøre i 2022 er å elske både oss selv og det vi har?
Kommentarer (2)